Langbordteologi

Tiden for samtalene rundt langbordet er nå

Det knitrer i peisen. Bordet er dekket, varmen sprer seg – ikke bare fra flammene i peisen, men fra blikkene, latteren og summingen av stemmer fra de som har spist seg mette og som har delt bordfellesskap. Biblene ligger innimellom smørkniver og tomme glass. Vi tar dem frem og leser kveldens tekst. Flere ganger, lest av ulike stemmer. Så stiller vi oss spørsmålet; «Hva betyr dette for oss i dag?» Jesus, mesteren til å fortelle historier fra mennesker hverdagsliv, lignelser som åpnet himmelen og dro den nær, Han må også i dag hjelpe oss til å dra det inn i vårt hverdagsliv. Hvordan ser det ut å være en Jesu etterfølger i Ytre Randesund i 2022? Hvordan skal vi elske vår neste, hvem er vår neste? Hva er det å være lys og salt, helt konkret?

Praten går livlig. Noen prater mer enn andre, latteren runger ofte, men også alvoret, erkjennelsen av å ikke forstå eller klare er lett tilgjengelig og uttalt. Noen trenger tid og sitter og lytter mest, mens andre må bite seg i tunga for ikke å overta samtalen helt. Sammen er det som en mosaikk, der hver bit er nødvendig for å få hele bildet. 

Jakob advarer i sitt brev om at vi ikke bare må være Ordets hørere, men dets gjørere. Men altfor ofte har gudstjenestene våre feilet i å stille spørsmålet «så hva gjør vi nå?» i etterkant av tilbedelsen, forkynnelsen og fellesskapet. Den praktiske implikasjonen ut i vår hverdag har vært vanskelig å se og sette ord på. 

Vi trenger feiringen, samhørigheten og oppmuntringen som det store gudstjenestefellesskapet gir oss. Vi behøver også mindre fellesskap der den enkelte blir sett og alle stemmer slipper til. Gjerne rundt et bord, med en bibel som samtalens utgangspunkt. Men også her, ja nettopp her, må vi våge stille spørsmålet «Hvordan skal dette se ut i ditt og mitt liv? Hva nå?» og utfordre oss selv og hverandre på praktisk handling. Eller som Stian Kilde Aarebrot skriver «Vi må gå fra hellig høring til hellig handling» 

Jeg tror tiden for langbordteologi er nå. Der vi har mindre monolog og mer samtale. Mindre læring, mer erfaring. Gå fra kunnskap til kjennskap. Nevnte Stian Kilde Aarebrot som var og talte hos oss i høst, introduserte oss for begret «dojo» som er det japanske ordet for gymsal og brukes i kampsport, som betegnelse for «stedet for veien» og han sier at stedet du lærer om Jesu vei burde minne mer om en karatesal enn en lesesal. 

Vi er blitt så bekvemme med bare å høre, at spørsmålet om hva vi skal gjøre med det vi hører, kan vekke smilende sukk og avsløre null forventning om at det er noe mer enn en fortelling. Et sted vi titter inn, men som ikke blir med oss ut. Guds rike, det Jesus brukte all sin tid på å forkynne, er blitt et litt diffust neverland, som vi ikke helt regner med i vår virkelighet. Rett og slett fordi det ikke er praksiser eller vaner vi har øvd oss i. 

Jeg tror vi trenger langbord med tid til samtalen, de gode spørsmålene, åpenheten for de ulike svarene og de ulike livsvandringene. Jeg tror vi må øve oss i trospraksis i fellesskap. At hver enkelt får finne sine steg, sine trosvaner, sine øvelser i å leve troen sin, i den sesongen og med den styrken den enkelte har. Men at vi spør hverandre og oss selv «Hva skjer nå?»